Beretninger om beskyttelse(n) – som aldri kom.


Uncategorized / torsdag, mai 7th, 2020

Jeg er Undorn-venn. Jeg har ved flere anledninger, vist frem kjoler fra dette merket, og det med god grunn. Designeren bak merket, Karina Kjenner Titze designer ikke bare strålende vakre kjoler og antrekk, hun har også holdt sitt eget klesmerke levende lengre enn de fleste klarer å holde på en ansettelse. I en bransje som tygger designere til frokost og spytter dem ut til kvelds, har merket hennes vokst og trivdes i 16 år. I løpet av denne tiden har merket verken fått stipend, sponsorer eller investorer, men bygget sten på sten i en bedrift, hvor hun aldri har tatt en sykedag. Hun har sørget for opplæring av et utall antall lærlinger, der slike plasser knapt nok er å finnes lenger, og samtidig holdt så solid øye på bunnlinjen at merket hennes vokste til nye høyder, med flere ansettelser og rekordomsetning, i 2019.

Så kom Korona.

Å være selvstendig næringsdrivende, i Norge, føles ofte litt som en uriaspost. Måten støtteordningene er innrettet, vitner om en samfunnsmessig innstilling om at vi er en slags annenrangs borgere. At vi nærmest er mennesker som ved viten og vilje har stilt oss utenfor velferdsstaten og derfor bør og må tåle mangel på hjelp. For alle kan da ta en stilling som lønnsmottaker? Dessverre er ikke virkeligheten helt så enkel. En ikke ubetydelig andel næringsdrivende er blitt dette, ikke av lyst, men av nødvendighet. Myndigheter, og det offentlige behandler oss allikevel som at det bare skulle mangle at vi kun har et absolutt minimum av velferdsordninger å støtte oss på, skulle ting gå virkelig galt. 

Korona så ut til å nullstilte dette. Med den fulgte lovnader om den ene pakken etter den andre til næringslivet, og store og hittil helt usette ordninger for selvstendig næringsdrivende og freelancere. Det var ikke bare Karina som håpet da.

«Vi var mange, som med tilløp til svetteperler på pannen etter kun kort tid med Koranoutbrudd, jublet over utsiktene til et nytt, uforutsett sikkerhetsnett som skulle fange oss opp, fra det som føltes snublende nære en avgrunn. Det skulle vise seg at vi forhastet oss»

Første store hinder kom da vi oppdaget at vi måtte vente nære 10 uker før noen kompensasjon ville komme, neste, relativt store hump, var da det ble klart at vi måtte dekke de første 16 dagene selv, altså tilsvarende over en halv måned (til sammenligning får regulære lønnsmottakere, som ellers også får sykepenger, ytelse fra første dag). Og denne uken ble det omsider klart at myndigheten la inn denne lille setningen som forutsetning for søknaden: (søkeren må) «ha tapt inntekt (ikke tapte oppdrag), som følge av koronasituasjonen.» Touché! Inntekt?! Det er jo oppdrag en freelancer lever av!

For Undorn, som tross alt og slett ikke er noe freelanceforetag vil overstående åpenbart ikke være relevant. Men også her gledet man seg for tidlig. Krisepakkene som har blitt tilbudt næringslivet – lån og kontantstøtte, som skulle dekke de viktigste kostnadene og demme opp for den groveste inntektstapet  –  ingen av disse er gjort tilgjengelig for Undorn. Merket hadde simpelthen eksistert for lenge, og gjort det for bra i årets første måneder! Dette er imidlertid en grov forenkling av virkeligheten: Omsetningen _var_ høyere enn i 2019, men utgiftssiden var tilsvarende stor, etter store investeringer, både i personell og lokaler.  Når man kan legge til at kjernekunden til Undorn er kvinner som skal gifte seg, være gjester i bryllup eller andre større fester – som jo nærmest er utradert denne våren og sommeren –  sier det seg selv at forutsetningen for å få igjen det investerte fra året før er relativt tynt….

Så da synes jeg det er betimelig å spørre, på Undorns og alle andre små-bedrifter, selvstendig næringsdrivende og freelanceres vegne: Hva slags Norge er det Norge vil ha etter Korona?

Er det et land av konsoliderte restaurantkonsepter, noen ganske få, topptunge, olje – og teknologidrevne bedrifter, og tilsvarende mengde internasjonale selskaper, med skatteadresser i Cayman Island og minstelønn både til fabrikkarbeiderne og sine norske ansatte, eller er vi fremdeles interessert i begreper som mangfold, grasrot, pågangsmot, kreativitet og handelkraft?

Kanskje omsetter ikke en bedrift med 2-10 personer for milliarder, eller ansetter i hundretall, men om man måler dem ikke bare på omsetning, men også i verdiskapning, står man kanskje allikevel igjen med et plussregnskap det er verdt å hegne om? For om vi tar tankespranget til at vi ikke gjør det, så risikerer vi i så fall at slike kreative arbeidsmaur i stedet havner i det som veldig fort kan bli alt for lange NAV-køer, sammen med passiviserte og demotiverte mennesker med mangel på fremtidsutsikter og kjøpekraft.

Står jeg så kun igjen med en fattig oppfordring til å legge turen til Undorn, eller andre små merker du kjenner i din nærhet, neste gang du er ute og handler?

Er det vi, forbrukeren, som skal være tungen på vektskålen når regnskapet etter Korona skal gjøres opp, eller er det våre folkevalgte som umiddelbart må slutte å sette opp stengsler der de før har lovet?

Jeg mener bestemt at det må være et begge deler.

Til sist og for ordens skyld: Som det fremgår av artikkelen har jeg stor sympati for Undorn og mennesket bak dette merket, men det er allikevel tilfeldig valgt. Jeg kjenner en lang rekke andre næringsdrivende som nå fortviler og hadde fortjent å bli løftet frem på lik linje. Dem er det dessverre ikke plass til i denne artikkelen. Jeg avslutter derfor der jeg startet, med min begeistring for dette merket, og med et lite utvalg av hennes designs. 

Denne underskjønne kreasjonen, i silkeorganza, kan du bestille etter mål, i hvilken farge du måtte ønske.
Denne festkjolen er fra årets kolleksjon. Den kan også fåes i flere farger og forskjellige erm-lengder
Én av Undorns mange, vakre brudekjoler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *