Motekunst, kunstmote?


mote, runway, sommer, stil, vår, vinter / mandag, september 2nd, 2019

Kan mote være kunst? Er en klesdesigner kunstner? Dette er spørsmål man møter jevnlig, om man kaller seg klesdesigner. Det er ikke uten grunn. Overgangene er glidende i alle kreative disipliner, også mellom mote og kunst. Slik sett er det interessant å registere at der en med yrkestittel designer har en viss status, vil en som kaller seg kunstner ofte tre frem med større autoritet. Om dette er velfundert og berettiget kan man saktens spørre seg om, men om man skal dømme etter den 3 dager lange visningskarusellen, kalt Fushion Oslo, ser det utvilsomt ut som om det er dette siste man higer etter. I så måte lykkes i så fall Fushion Oslo med sitt prosjekt. Her har man latt to platformer – altså mote og kunst – fusjonere og presenterer dem under samme paraply.

Så er det heller ingen hemmelighet at det tradisjonelle motefeltet sliter i dag. Mens forbrukeren omsider begynner å få øyene opp for hva fast fashion betyr for miljøet – og dermed hva man selv må endre for å snu dette – er retail under så hardt press at det ikke er åpenbart at den vil overleve, i den formen den har i dag.

Med dette som bakteppe spør jeg meg: er det nå seriøse aktører selv skal endre visningsform så radikalt at man ikke en gang får se klærne de skaper?

Jeg hadde tatt mål av meg til å dekke alle visningene under Fushion Oslo, men det blir ikke slik i år. Når jeg er overlatt til å lese mellom linjene og se innhold der innhold er fraværende, gjør jeg meg alltids noen tanker, men jeg synes det blir for tynt å presentere her. Jeg har derfor plukket ut fire visninger, hvis visningsformat var ytterst forskjellige, men som allikevel hadde det til felles at vi ble presentert for kolleksjonene i sin (mer eller mindre) helhet

ESP/Moiré

ESP og Moiré er to forskjellige merkevarer med hver sin identitet, men for Fushion Oslo, fusjonerte også de for én dag. Sammen gav de oss en installasjonsaktig presentasjon, godt hjulpet av kunstverk på veggene, signert Andreas Siqueland. Begge merker fokuserer på store volumer, rene linjer, naturmaterialer og sobre fargepalletter og kler hverandre derfor godt. Om jeg skal våge å fremheve noe spesielt, så må det være skjerfene til Elisabeth Stray Pedersen, i vakre, reversible ruter. Som publikummer er det godt å kunne få tid til å studere designene ordentlig, men den mildest talt avgrensede størrelsen på lokalet gjorde tidvis opplevelsen lett flau, fordi man måtte så tett opp i de levende modellene, grunnet plassmangel, at man risikerte sammenstøt. Jeg savnet også en større klarhet i hva som tilhører det enkelte merke, men bør vel konkludere med at, om designerne selv er tilfreds med denne sammenblandingen, kan jeg også akseptere den

Tonje Plur

Dette visningen var min åpenbare favoritt på Fushion Oslo. Designer Tonje Plur gav oss en stor kolleksjon full av, nitidig håndtverk, flagrende silhuetter og vakre pasteller. Tekstilene er verdt å fremheve spesielt: brokadelignende vev, i kombinasjon med florlett chiffong og øvrig intrikate overflatebehandlinger gav det hele assosiasjoner til skogsalver, og mytiske skapninger, mens konstruksjon og silhuetter løftet det hele frem til nåtiden. Rammen rundt sørget for ytterligere kant, med tung bass og pulserende skjermgrafikk. Bravo!

Avenue

Nykomlingene bak Avenue siktet høyt da de inviterte en samlet motepresse til ærverdige Villa Stenersen i Oslo. Med en slik adresse forventer man nesten umerkelig raffinement og kvalitet. Kolleksjonen er da også bred og omfatter både dame og herre, men selv om viljen til nytekning demonstreres igjennom fravær av sømmer, og andre lukninger og deres erstatning av lisser og bånd, ville det være å ta i for hardt å si at det helt lyktes i forhold til forventning. Til deres forsvar skal det sies at norsk mote som helhet trekker mot minimalisme og grafiske utrykk, noe designduoen ser ut til å etterstrebe, men Avenue vil også edgy dekonstruksjonisme, og her har avgjort et stykke å gå for å foredle designene, slik som f.eks Maison Margiela demonsterer så mesterlig

Cathrine Hammel

Cathrine Hammel var en av de ganske få veletablerte merkene som valgte å vise seg frem under Fushion Oslo. Det ble en vakker opplevelse. Hagen rundt hovedkvarter på Uranienborg i Oslo var for dagen omgjort til et urbant gårdlignende univers, hvor flere tablåer erstattet runwayen og gav oss god tid til å studere design og fundere på tankene bak kolleksjonen. At Hammel vil bevege kolleksjonene mot mere bærekraft virker overbevisende. Plaggene selv er tro mot merkets egen dna: bærbar, minimalistisk, men romantisk mote, i avdempet fargeskala. Plaggene er designet for å leve lenge i skapet ditt, og det gjør hun mesterlig. Kolleksjonen føles, som alltid, både nåtidig og klassisk, (litt) edgy og romantisk. Om hun har en trofast kundeskare blir den ikke mindre etter denne kolleksjonen.

Jeg rakk dessverre verken FWSS, Michael Olestad, eller nykommingen Sara Skogøy. Livet byr ikke uventet på andre forpliktelser som også må dekkes…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *